Etter over ti år i utlandet begynner jeg å bli ganske vel verset i hva folk lurer på om å bo i utlandet. For skal jeg være ærlig er det stort sett de samme fire-fem spørsmålene som går igjen.
–Tenker du på å flytte tilbake?
–Egentlig ikke, men man vet jo aldri. Får eventuelt tenke på det når lysten måtte melde seg.
–Hvordan er det å være så langt borte fra familien?
–Det går fint, en blir vant til det meste og jeg hadde ikke vært så veldig mye nærmere om jeg hadde vært i Norge heller.
–Hvordan er det å hele tiden måtte snakke et annet språk?
–Det blir en veldig fort vant til! Og språk åpner jo også dører for å lære mye…
Og folk nikker og forstår.
–Hva savner du mest hjemmefra?
–Vinteren.
–?!?!?
Her må det alltid en forklaring til. Kanskje er det litt for å ikke gi bare mer eller mindre forventede svar på alle spørsmålene. Men det er også litt fordi det er sant. Det er faktisk på vinteren jeg savner Norge mest. Neida, jeg har ikke glemt hvor kaldt og mørkt det blir, hvor mange dager det regner og blåser og det er is på veien og jeg vet ikke hva. Men innimellom glimter fremdeles den norske vinteren til med skinnende sol, knitrende snø og nykjørte skiløyper. Og da skulle jeg gjerne vært akkurat der.
For selv om vinteren i verken London eller Istanbul på langt nær blir like kald, like mørk og heller ikke har like mange dager med is på veien og sidelengs regnvær, så har de også nøyaktig null dager i året med skinnende sol, knitrende snø og nykjørte skiløyper. Istanbul har slått til med flere storslåtte dager i vinter med sol og blå himmel, men ikke i kombinasjon med snø. De dagene var det stort sett fuktig, surt og slaps overalt. Og i London kan jeg knapt huske en eneste godværsdag vinterstid på de ti årene jeg var der…
FIS-godkjente løyper!
Men det gode med Istanbul kontra London er at her er det faktisk mulig å finne snøen bare en biltur unna. Tyrkeren var med på skiferie i påska i fjor og ble hekta på langrenn, og ei helg i februar satte vi oss i bilen og kjørte til Gerede, et tettsted litt oppi høyden en sånn 3-4 timers biltur utenfor Istanbul. Her fantes nemlig et hotell som lovde 5 km med FIS-godkjente(!) løypenett for langrenn, perfekt for en liten vinterferie.
I velkjent tyrkisk stil skulle det vise seg at det var en sannhet med visse modifikasjoner. Den FIS-godkjente langrennsløypa fantes riktignok, men tilhørte på ingen måte hotellet. Enkelte av personalet visste ikke en gang om løypa, som viste seg å tilhøre det tyrkiske sportsministeriet og er i utgangspunktet ikke åpen for allmenheten. Men en telefonsamtale senere var det det klart at, jo da, løypa var oppkjørt og vi kunne gjerne få komme dit. Utstyr skulle vi få låne og. Supert!
For en velkomst!
Så på morgenen troppet vi opp på skistadion i Gerede og fikk treffe Haydar Çetinkaya. Haydar er det en virkelig kan kalle en ildsjel. I over 15 år har han jobbet for å tilrettelegge for langrennssporten i Tyrkia og etter hvert har han fått statlig støtte til å anlegget i Gerede, som han driver med 6 ansatte.
Dette er Tyrkias eneste(!) løypenett som kjøres opp hele vinteren. 8 ungdommer bor på anlegget, går på skole i nærområdet og trener daglig for å bli fremtidige utøvere for Tyrkia. Dog er det ikke sikkert vi får se dem i langrennsløypene; en skytearena er under oppbygging og flere av trenerne har bakgrunn fra skiskyting. De er også i gang med å etablere et samarbeid med Norge og akkurat den helgen skulle de egentlig hatt besøk derfra. Men så var det ungdoms-OL på Lillehammer den helga, så da ble det ikke noe av denne gangen.
Haydar og teamet hans var utrolige glade for at noen kom for å bruke løypene og kjørte til og med opp ferske klassiskspor for oss da vi kom. Løypene var kuperte og fint tilrettelagt, helt på høyde med gode lysløyper i Norge. Fullt skiutstyr fikk vi låne også, helt gratis. Jeg fikk til og med gått noen runder med skøyteskia til Haydars kone, Kelime, mangeårig landslagsløper for Tyrkia som deltok i fire OL. Kanskje ikke med de store resultatene etter norsk målestokk, men noe mer kan en egentlig forvente forutsetningene for langrenn i Tyrkia tatt i betraktning.
Alene i løypa
I Tyrkia er det nemlig null tradisjon for langrenn, selv i Gerede, og liten oppslutning om sport generelt, om en ser bort fra fotball, volleyball og basketball. Tyrkiske mødre er fremdeles mer redde for at barna skal kunne bli syke om de er ute når det er kaldt enn de er begeistret for ungenes muligheter til å bevege seg, så det er egentlig bare trenerne og ungdommene som bruker løypa i Gerede.
På de tre dagene vi var der traff vi ingen andre i løypene. Bortsett fra enkelte grupper som var på gåtur midt i skisporet eller ville ake ned langrennsbakkene, til tross for store advarselsskilt om at denne løypa kun er for langrennsløpere. Det var ikke fritt for at jeg slengte fra meg det jeg kunne av relevante tyrkiske gloser til disse folka i løpet av helga. For meg var det egentlig ikke så nøye om løypa ble litt ødelagt, vi gikk jo bare for moro skyld, men ungdommene som ikke har andre steder å trene er jo helt avhengig av gode forhold om de skal kunne utvikle seg på ordentlig måte. Så mye forståelse ble jeg dessverre ikke møtt med…
Gleder oss til neste gang
Men selv om de får lært litt av et samarbeid med Norge og selv om løypene hadde vært perfekte hele tiden kreves det nok ganske mye mer om disse ungdommene skal kunne konkurrere med fremtidens Northug og Bjørgen. I tillegg til Gerede er det også løypenett i Erzurum i østre Tyrkia, hvor de arrangerte junior- og U23-VM for noen år siden, men dette kjøres bare opp til landslagssamlinger. Haydar er nemlig ansvarlig for dette løypenettet også, og kan jo ikke være to steder på en gang. Så i realiteten har utøverne kun 5 km med løyper å trene på; og av det var bare 2,5 km. oppkjørt da vi var der. Og kombinert med null tradisjoner og liten oppslutning selv fra lokalbefolkningen er det begrenset hvor langt en kan nå.
Men løypene var gode, folka utrolig hyggelige og hjelpsomme så vi gleder oss allerede til neste tur. For vinter i Tyrkia, den kan faktisk likne litt på den norske!
