Så smalt det igjen. Akkurat i det livet tilsynelatende var kommet tilbake til det normale etter sommerens kuppforsøk. Gatene syntes fullere, folket gladere. Vi driver litt med eiendom og etter flere veldig rolige måneder begynte aktiviteten å ta seg opp.
Også smalt det altså. Igjen.
Jeg husker mine israelske venner fortalte hvordan de vokste opp med bomber og aksjoner omtrent ukentlig og hvordan det bare ble en del av hverdagen. Rart å tenke på for en nordmann, oppvokst i i en relativt egalitær naturidyll hvor bomber og kriger bare var noe som fantes i skolebøkene og avisene.
–Det virker som dere også blir nødt til å venne dere til å leve med en slik trussel, sa en av de til meg i fjor. Hun siktet ikke bare til Istanbul, men til Europa og vesten som helhet. For det er jo ikke bare i Istanbul det har smelt det siste året.
Om vi noen gang blir helt vant til det er jeg jammen ikke sikker på. Samtidig er det verdt å huske på at den jevne nordmann fremdeles utsetter seg for langt større fare ved å sette seg i bilen enn den terrorfaren jeg setter meg i ved å vandre rundt i Istanbul. Selv i et år som dette. Men statistikk er nå en gang bare statistikk og det er ikke til å unngå at stemningen blir preget, i alle fall for noen dager. Også tar man selvfølgelig sine forholdsregler.
Bortsett fra det går livet videre, også i Istanbul. Istanbul er fremdeles en fantastisk by med yrende liv. Tyrkia er fremdeles et vakkert land som har ufattelig mye å by på.
Derfor synes jeg det er litt trist at hver gang Tyrkia er i nyhetene er det med en negativ vinkling. Jeg skjønner at en bombe som smeller eller utrenskning blant offentlig ansatte er mer nyhetsverdig enn mitt bugnende ukentlige marked eller det yrende utelivet i hipsterbydelen Karaköy. Selvfølgelig er det det.
Likevel skaper det et ensidig bilde av et land som har en kultur og en historie som er rikere og mer mangfoldig enn de fleste. Hverdagen er ikke så preget av nyhetsbildet som man kanskje skulle tro. Jeg håper jeg gjennom denne bloggen, i tillegg til god mat, har bidratt i alle fall litt til å opprettholde et litt mer nyansert bilde av Tyrkia og tyrkere.
Det ble en litt annen introtekst til denne oppskriften enn jeg hadde forestilt meg da jeg tok bildene lørdag formiddag. Men denne suppen, som er blitt en gjenganger hos meg siden kulden nådde Istanbul mot slutten av november etter en usedvanlig varm høst, er fremdeles like enkel som den er genialt god.
Jeg har tatt utgangspunkt i oppskriften på rød linsesuppe og tilsatt ovnsbakt gresskar. Gresskaret eleverer den litt sterke suppen (juster chilien etter egen toleranse!) ved å tilføre en ny dimensjon: sødme. I stedet for gresskar kan du også bruke søtpotet. Jeg bruker gresskar mest fordi det er lett tilgjengelig for meg mens søtpotet ikke er det.
Siden linsene og gresskaret tilfører ganske mye smak er det ikke nødvendig å bruke kraft i denne suppen. Skulle du likevel ha noe stående blir det selvfølgelig enda bedre om du bruker den, men jeg pleier stort sett å bruke vann i linsesuppe.
Oppskriften gir 4 porsjoner.
Ingredienser
- 750 g gresskar, ev. søtpotet, i terninger
- 2+2 ss olivenolje
- 1 løk, skrelt og grovhakket
- 1,5 ss tomatpuré
- 2 ts tyrkiske chiliflak (pul biber/Aleppo-pepper)
- 175 g (2 dl) røde linser
- 1,2 l vann, eller mild kraft
- 3 ss smør
- 1 ts tyrkiske chiliflak (pul biber/Aleppo-pepper)
- 1 ss finhakket bladpersille, til garnityr (kan sløyfes)
- salt og pepper
Sånn gjør jeg det
- Sett stekeovnen på 200 grader, over- og undervarme.
- Bland gresskarterninger med 2 ss olivenolje og litt salt og pepper. Stek i ovn til de er møre, 20-30 minutter eller mer avhengig av hvor store de er.
- Samtidig, stek løken i 2 ss olivenolje til den er myk men ikke brunet, 10-12 minutter. Tilsett tomatpuré pul biber (eller vanlige chiliflak/cayennepepper), linser, salt og pepper og rør godt rundt. Tilsett vann og sett på lokk. Kok opp, skru ned varmen og la putre til linsene er kokte og i ferd med å gå i oppløsning, 10-15 minutter.
- Når linsene er kokte, ha i de bakte gresskarbitene (la noen av de fineste bitene være igjen til garnityr). Kjør suppen til en puré med blender eller stavmikser. Smak til med salt og pepper, eventuelt mer chiliflak eller noen dråper sitron, om nødvendig. Jeg synes suppen er best når den er litt spicy uten at det tar overhånd.
- Lag Alepposmør ved å smelte smøret i en stekepannet. Når det bobler, trekk av varmen og rør inn pul biber eller paprika og chiliflak/cayennepepper.
- Server suppen med noen hele gresskarbiter, litt Alepposmør og et dryss finhakket bladpersille.
2 Responses
Fantastisk deilig suppe! Brukte brune linser, da det var det jeg hadde i skapet!
Dette er den beste gresskarsuppa jeg har spist.
Siden vi hadde gresskarinnmat etter å ha uthult gresskaret til halloweenpynt, så var det såpass små biter at ovnsbaking ikke var nødvendig, og vi tok heller ikke å moste den. Suppa ble såpass sterk hos oss at vi droppet aleppo-smør og hadde litt rømme og krutonger på i stedet.