En tur til det berømte kryddermarkedet i Istanbul

En gang annenhver uke eller så tusler jeg ned til hovedveien 4-5 minutter nedenfor der vi bor og går ombord på 99A-bussen. Den kjører sørover, langs Det gylne horn mot munningen ut mot Bosporosstredet og Marmarahavet. Men før den kommer så langt krysser den broa over mot Galatatårnet, det 67 meter høye utkikkstårnet som har stått og kikket utover Istanbul siden genoveserne fikk det bygd i 1348, over hundre år før osmanerne erobret byen.

Men bussen kjører ikke til Galatatårnet, for etter å ha sluppet av folk i hipsterbydelen Karaköy nede ved vannkanten rett nedenfor kjører den tilbake til den andre siden av Det gylne horn, til den store allmenningen foran Yeni Cami, Den nye moske, som slett ikke er ny i det hele tatt men over 350 år gammel, hvor bussen har sin siste stopp og alle går ut og rett inn i et voldsomt folkemylder. Men i likhet med de fleste andre er jeg ikke kommet for å besøke moskeen. Jeg er kommet for det som ligger ved siden av. Mısır Çarşısı. Det egyptiske markedet. Istanbuls berømte kryddermarked. Og alle smågatene og krinkelkrokene som omkranser det.

Jeg elsker å reise hit. Jeg kan vandre rundt lenge og bare ta inn livet. Luktene. Fargene. Stoppe foran syltesjappa og lure på hvilke grønnsaker de ikke har syltet og ikke greie å komme på en eneste en, denne gangen heller. Rusle videre til boden med store, bugnende remser av tørkede auberginer og tomater og chilier og jeg-vet-ikke-hva hengende fra taket for å kjøpe en pose til med chiliflak, for man kan aldri få nok poser med tyrkiske chiliflak, de er milde, de er medium sterke, de er veldig sterke, de er med olje, de er uten olje, de er røde, de er svarte, de er noe et sted i mellom og det er så mange forskjellige varianter at man kan bli forvirret av halvparten, og samtidig tenke at nå, nå må jeg se til å få lagd dolma av de tørkede auberginene jeg har liggende i kjøkkenskapet hjemme.

Men først må jeg innom kaffesjappa. Lese de håndskrevne, laminerte lappene som ligger i de store sekkene med kaffebønner og sier lite annet enn opprinnelsesland og pris, ta en neve kaffebønner i hendene og la de renne tilbake i sekken mens jeg lukter på bønnene og lurer på hvilken type jeg skal gå for denne gangen. Blir nok en halvkilo med hjem denne dagen også. Så runder jeg hjørnet og går inn i favorittkrydderbutikken for å kikke på hyllemeter på hyllemeter med krydder fra alle verdenshjørner. Kanskje løfter jeg en pakke eller to og ser litt ekstra på den, lukter litt og lurer på hva det egentlig er for noe og hva den kan brukes til.

Skjønt, man får sjelden stå i fred og la tankene løpe veldig lenge. Det er alltid fullt av folk. Overalt. På gata, foran bodene, inne på de bittesmå butikkene som er så smale og har så mange ting stående på utsiden at man nesten må bruke litt kløkt for å i det hele tatt komme seg inn. Gamle menn roper Løype! i det de kommer drassende med en stor, flat trillebår med tunge pappesker, for her er jo gatene så smale at ingen leveringsbiler kommer frem og selv disse gamle mennene med trillebår trenger nesten hele bredden av gata. Og leveringen må selvfølgelig skje når leveringen måtte komme, for sånt kan jo ikke planlegges til tidspunkt hvor det ikke er noen folk i gatene. Vi er tross alt i Tyrkia.

Og midt i dette kaoset, fullt av lyder og lukter og farger, så tenker jeg at akkurat i dag, akkurat her og nå, er jeg veldig glad for at jeg er i Istanbul.

SaveSave