Fem år etter oppstarten, er Et kjøkken i Istanbul blant de mest leste matbloggene i Norge. Og uten å slå for mye på egen tromme, tror jeg det er trygt å si at Et kjøkken i Istanbul har vært en viktig drivkraft bak å sette mat fra Tyrkia og Midtøsten på det norske matkartet. Her er et aldri så lite tilbakeblikk på året som er gått – og noen tanker om det som kommer.
Hvert år, rundt bloggens bursdag, har jeg pleid å oppsummere ståa. I år ventet jeg til årets slutt, men jeg tenker det fortsatt er viktig å både se seg tilbake på hva som er gjort det siste året. Og å se fremover. Hvor går veien i 2021?
- Les også: 6 måneder
- Les også: Et kjøkken i Istanbul fyller ett år!
- Les også: To år med Et kjøkken i Istanbul
- Les også: Et kjøkken i Istanbul er tre år!
- Les også: Fire år med Et kjøkken i Istanbul
Annerledesåret 2020
2020 kan oppsummeres, for meg som de fleste andre, med én setning: Fullstendig annerledes enn planlagt.
Det startet aldeles nydelig med ferdigstilling av Aubergine & tahini og rekorder(!) i forhåndssalg hos Norli. Det førte boka rett inn på andreplass på bestselgerlisten!
Mesteparten av februar var jeg i Norge. Dermed ble det tid til både pressemøter og storveies lansering hos forlaget med blant andre Knut Nærum og Marta Breen. Og, kanskje aller morsomst, fikk jeg være med hos Wenche på God Morgen, Norge. Der lagde jeg den populære bulgurpilaffen, som også er med i Aubergine & tahini.
I samarbeid med Escape Travel rakk jeg også å lansere min første mattur til Istanbul. Som jeg gledet meg til å guide 25 matglade rundt på Istanbuls matmarkeder og restauranter i oktober!
Så kom korona for fullt.
Jeg var fremdeles i Oslo da Tyrkia stengte grensene til Iran på grunn av korona. NRKs Sidsel Wold var på reportasjereise i nettopp Iran akkurat da. Etter å ha blitt nektet boarding på flyet til Tyrkia, endte hun til slutt med å reise til Norge. Her var hun blant de første som ble sittende i karantene.
Kort tid etter ble de første tilfellene i Norge rapportert. Jeg rakk så smått å bli litt bekymret for om også jeg ville bli nektet hjemreise til Istanbul.
Jeg kom meg hjem til Istanbul på februars siste dag. Uka etter dro jeg, som vanlig, på det ukentlige markedet for å handle frukt og grønt. Det skulle bli siste gang på veldig, veldig lenge.
På Norgesturen fikk jeg sådd flere frø til nye prosjekter. Planen var derfor å returnere allerede i april. For å jobbe videre med et par prosjekter som allerede var i gang. Og for å vanne disse frøene jeg hadde sådd i februar (og tidligere), i håp om at det kunne bli noe konkret i løpet av året.
Jeg innså raskt at pandemi-situasjonen kom til å bli langvarig. Så hva nå? Etter et år med mye jobbing på egen hånd var jo 2020 året hvor jeg virkelig skulle ut og treffe folk. Både deg som leser bøkene og bloggen, og mulige samarbeidspartnere. Jeg hadde også store planer for video. Og mye annet.
Det er godt mulig jeg kunne gjort mer ut av det på nett. Men lite av det jeg hadde på blokka passet til en verden hvor jeg var i Istanbul og Norge var, vel, 3000 kilometer lenger nord.
Da var jeg ekstra glad for at jeg ga ut bok nettopp i år. Så fikk det være at bokhandelbesøket falt med opptil 90% mens Aubergine & tahini var på sitt mest synlige i bokhyllene. Salget var også tregere enn jeg hadde håpet på gjennom våren og sommeren.
Men det ble etterhvert tydelig at mange hadde ønsket seg boka til jul! Kombinert med godt forhåndssalg gjorde det at forlaget bestilte nytt opplag – det tredje i rekken – rett før jul! Og selv om jeg ikke har de endelige tallene ennå, ser det faktisk ut til at boka nådde mine (høye) forhåpninger for boken før den kom ut.
Tusen takk for den strålende mottakelsen!
Min første bok Hummus & granateple har dessuten vist seg å være en stayer. Den solgte bedre i 2019 enn i 2018, og jammen ser det ut til at den solgte minst like mye i 2020 også. I september var den faktisk den bestselgende faktaboken utgitt i 2018 eller tidligere! På nyåret kommer boka i sitt åttende(!) opplag.
Det skadet sikkert ikke at begge bøkene ble anbefalt av NRKs matanmelder da koronaen stengte restaurantene, og gjorde at mange holdt seg unna selv etter at de åpnet. «Kiler smaksløkene» var overskriften på omtalen, som fortsatte:
Vidar Bergum gir oss en bredde av deilige oppskrifter som er enkle å følge, og som får det til å kile i smaksløkene bare av å lese dem. Den har oppskrifter til en del klassiske retter, slik som hummus, auberginesalat, falafel og kebab, som du bare må få med deg.
Hans nyeste kokebok, oppfølgeren «Aubergine & tahini: hverdagsmat fra Tyrkia, Midtøsten og bortenfor» (2020), er minst like bra hvis du vil utvide repertoaret, og bøkene går fantastisk hånd i hånd.
Miriam Folland, Matkritiker NRK
En helt ny hverdag
Min samboer hadde begynt i ny jobb bare uker før koronaen kom, og i hele april og mai jobbet han hjemmefra. Gamle hus som vårt er jo ikke akkurat kjent for sine eminente lydisolasjon. Dermed ble mine muligheter på kjøkkenet begrenset da han til stadighet var på møter på Teams eller Zoom. Bruk av bråkete kjøkkenmaskiner og andre potensielt forstyrrende elementer ble vanskelig.
De norske journalistene kom seg ikke tilbake til Istanbul før godt utpå forsommeren. I mellomtiden fikk jeg prøve meg som «reporter» fra Istanbul hos både NRK og TV2. Det var gøy!
Denne veldig rare perioden på våren og forsommeren brukte jeg mest på to ting. Jeg prøvde å oppdatere bloggen i alle fall en gang i uka. Og jeg pludret nye prosjekter for meg selv, tilpasset den nye virkeligheten. Det er rart med det, men overskudd av tid og minimalt med distraksjoner er virkelig god grobunn for kreativitet.
Enda sommeren var over, hadde jeg idéer nok til å sysselsette meg selv de neste ti åra, om jeg skulle gjennomført dem alle!
Det var bra, da planlagte prosjekter ble utsatt og til slutt kansellert. Selvfølgelig inkludert den planlagte turen til Istanbul med Escape Travel.
Én av de nye idéene så dagens lys allerede i mai. Da startet jeg podkast sammen med Maj-Britt Aagaard! Maj-Britt er kjent for mange som vinner og dommer i MasterChef, og som bloggeren bak Spiselandslaget. Podkasten Vaffel har vært kjempegøy å lage.
Vi fikk mange trofaste lyttere, og opptakene var et høydepunkt i en ellers monoton hverdag som bestod mye i inneliv. Alle 22 episoder ligger der fortsatt for deg som ikke har hatt mulighet til å lytte på oss ennå.
Jeg fikk også blåst liv i min engelske blogg, etter at den hadde ligget brakk i flere år. Den fikk tilnærmet samme design som Et kjøkken i Istanbul, og ble flyttet over til vidarbergum.com. Det er overraskende nok veldig få som gjør det jeg gjør på norsk på engelsk. Dette er derfor en test for å se om det er et større marked der ute. Den norske bloggen vil likevel fortsatt være mitt hovedfokus.
Noen av de andre idéene kan du se noen konturer av i delen lenger ned, hvor jeg ser fremover.
Prøving, feiling og nye vaner
Matvanene ble også endret. Vi har pleid å spise ute en gang eller to i uka. Det ble det slutt på.
Selv om både restauranter og markeder åpnet igjen etterhvert, har situasjonen i Istanbul vært uklar og ustabil hele veien. Med mye turisme, er vårt nabolag dessuten særlig sårbart for importsmitte. Vi tok derfor ekstra forholdsregler og holdt oss unna trange lokaler og store folkemengder. Maten lagde vi hjemme, råvarene ble bestilt på nett og levert på døra.
I begynnelsen var det mye prøving og feiling. Å sitte klar ved midnatt for å legge inn ordren så snart nye leveringsluker åpnet seg ble del av den nye normalen. Å gå fra å handle det jeg trengte daglig, nærmest måltid for måltid, til å handle for en hel uke av gangen – og en hel uke i forveien – var en stor overgang.
Samtidig åpnet det etter hvert nye muligheter. Jeg har oppdaget mange nye leverandører. Spekteret av råvarer jeg har å leke meg er større enn noen gang siden jeg flyttet fra London. Det ga nye muligheter på kjøkkenet!
Også har jeg oppdaget noen gamle favoritter som hadde forsvunnet ut døra. Når vi ikke gikk ut for å spise grillet kebab, lagde jeg i stedet entrecôte med chips hjemme. Pizza og hamburger med hjemmebakt hamburgerbrød ble det også. Det toppet seg da jeg lagde pølser med potetstappe til middag for første gang siden studenttiden, og selv søsteren min lurte på hva det var som skjedde i Istanbul.
En lang, lang sommer – og jul i Istanbul!
Sommeren i Istanbul er lang og varm. Lengre og varmere for hvert år som går, kan det virke som.
Jeg så derfor frem til noen uker i Norge, da smittesituasjonen roet seg betraktelig. Myndighetene på begge sider ville det annerledes.
Tyrkerne brukte hele 7 måneder på å fornye oppholdstillatelsen min. I mellomtiden kom jeg meg ingen vei. Og da den endelig kom, innførte den norske regjeringen en særdeles dårlig gjennomtenkt karantenehotell-ordning.
Som bosatt i utlandet gjennom over 15 år, er jeg vant til å i beste fall være en ettertanke hos lovgiver. Vi havner ofte mellom to stoler, med uforståelig byråkrati, lange saksbehandlingstider og null fleksibilitet. Alle jeg kjenner i samme situasjon har gått glipp av ferier, bryllup eller større bursdagsfeiringer minst én gang, også før korona. Dette var likevel det sletteste håndverk jeg har vært borti. Ordningen ble riktignok justert, men altfor sent til å komme seg hjem til jul.
Når det er sagt, hadde jeg neppe reist nordover likevel, slik situasjonen var (og er). Det er greiest om vi alle holde oss i ro en liten stund til nå. Selv vi som ikke har sett mange av våre kjære på et helt år. Man er da ansvarlig verdensborger.
Likevel, tusen takk til alle som kom med tips og råd til hvordan jeg kunne komme meg nordover likevel! Det satte jeg pris på.
Dermed har jeg vært hjemme i Istanbul gjennom hele pandemi-perioden. Så lenge tror jeg aldri at jeg har sovet i samme seng hver natt før.
Både våren og den siste delen av 2020 var preget av portforbud i helgene. Gjennom sommeren benyttet vi muligheten til dagsutflukter i helgene. Selvfølgelig med god avstand og munnbindet på lur, i fall det skulle dukke opp andre på samme vei.
Høsten var den tøffeste delen av året for min del. Kanskje var det usikkerheten knyttet til om jeg kom meg nordover. Kanskje hadde jeg tatt meg for lite fri i en tid der den ene dagen glir umerkbart over i den neste. Kanskje var jeg bare lei av å se på den samme veggen hele tiden. I noen uker på høsten trengte jeg i alle fall å roe ned litt og bare gjøre «ingenting».
Denne høstpausen gjorde meg godt. Og da jeg bestemte meg for å bli i Istanbul gjennom jula, gikk jeg all in! Jeg bestilte takke og juletre og satte i gang.
Jeg bakte brune pinner, pepperkaker og havrekjeks. Og, aller viktigst, mammas lefser. Med hennes oppskrifter lagde jeg både potetlefser og mørlefser. I tillegg klarte jeg å lage helt perfekt Namdalsgomme!
Da julekvelden kom var jeg egentlig fornøyd og trengte ikke så mye mer. Skype med fire generasjoner på Hitra, i Oslo og i Istanbul var det viktigste. Jula handler jo tross alt først og fremst om familien.
Året rundet vi av på en måte som mer enn noe annet betegner 2020. Hjemme, i portforbud, med masse god mat på bordet (kalkun med tyrkisk festris) og digital kontakt med kjente og kjære.
Bloggåret 2020
Omtrent samtidig med at Aubergine & tahini kom i februar, fikk bloggen seg en designmessig overhaling. Med det kulminerte et drøyt års tid hvor jeg har jobbet like mye under panseret som med nye ting. Det har vært en del av en bevisst strategi på å satse mer på bloggen igjen, siden lenge før korona kom.
En stor takk til Cloudnames som har hjulpet meg mye med det du som leser aldri ser, men som er en stor del av å drifte en blogg.
Siden mars har jeg dermed lagt ut nye innlegg ganske jevnlig. 64 innlegg ble det totalt i løpet av 2020. De aller fleste av disse var nye oppskrifter. Jeg håper du også har satt pris på innleggene med tips til bruk av ingredienser.
Det er omtrent dobbelt så mange blogginnlegg som året før, og omtrent like mange som i 2018.
Samtidig legger jeg lista stadig høyere for det jeg legger ut. Oppskriftene er mer gjennomtestet, med mer bakgrunnsinformasjon og flere og bedre bilder enn tidligere. Det går gjerne med en hel arbeidsdag eller mer for å lage ett enkelt blogginnlegg.
Det gleder meg veldig å se at arbeidet jeg legger ned settes pris på! Både gjennom delinger, oppmuntrende ord og besøkstall.
I løpet av 2020 var over 750.000 unike brukere innom bloggen. Det er nesten like mange som bloggens første fire år til sammen!
Noe er nok hjemmekontor-effekt, men økningen i april var ikke like sterk hos meg som mange andre matnettsteder har rapportert om. I stedet var økningen jevn og fin året gjennom, med ny besøksrekord i fire av årets fem siste måneder. I desember nærmet det seg faktisk 100.000 unike brukere på én måned!
En ting som var morsomt å se i år, var at mange har introdusert nye og spennende smaker på 17. mai-koldtbordet! 16. mai ble det i alle fall ny besøksrekord, godt ledet an av oppskrift på hummus. Den gamle rekorden hadde stått siden april 2018, da flere tusen søkte seg inn på kort tid i kjølvannet av reportasjen om meg på Søndagsrevyen.
I fjor lovde jeg å dele flere oppskrifter også utenfor Tyrkia/Midtøsten-sjangeren. Jeg lager jo ikke mat herfra hele tiden. Det var ekstra gøy å se at havrekjeks og focaccia var blant de nye innleggene som har slått an. Krydret nøtteblanding og laks med za’atarlokk var mer «klassisk» Midtøsten-oppskrifter som også utmerket seg med god trafikk både ved publisering og en tid etterpå.
Jeg har gjennom året fortsatt å legge vekt på nyhetsbrevene mine, som går ut ukentlig, fortrinnsvis søndager. Det er en fin måte å holde kontakten med deg som leser på. En kort, men jevnlig, oppdatering med siste nytt fra bloggen og andre ting jeg foretar meg. Ikke så heseblesende som sosiale medier kan være, og fri for alskens algoritmer som bestemmer om du skal få se det eller ikke.
Å opprettholde en blogg med tusenvis av besøkende hver dag, tar masse tid og koster en del penger. For å kompensere for noe av dette, innførte jeg i løpet av året annonser på bloggen. Annonsene er en av flere inntektsstrømmer som gjør at jeg kan dele det jeg driver med deg, og gir meg en relativt forutsigbar grunninntekt som dekker alle bloggens direkte kostnader. Du kan lese mer om annonser på Et kjøkken i Istanbul her.
Ved slutten av året fulgte 14.500 meg på Instagram, 10.700 mottok mine nyhetsbrev og 9.000 fulgte bloggen på Facebook.
Planer for 2021
Det føles litt rart å legge planer etter et år hvor alt ble fullstendig snudd på hodet etter to måneder. Likevel tenker jeg det er viktigere enn noen gang! Jeg har ikke sortert ferdig og landet helt på idéene jeg har for året ennå, men noe er klart.
For det første gleder jeg meg til å eksperimentere masse med nye smaker og retter i 2021.
De siste årene har stått i tradisjonsmatens navn. Enkel hverdagsmat, fortrinnsvis fra Tyrkia og Midtøsten. Det vil fortsatt bli mange slike innslag.
Men jeg har også lyst til å eksperimentere litt mer. Lage nye retter med kjente ingredienser. Og lage mer mat også fra andre matkulturer jeg er glad i.
Blogg, nyhetsbrev og sosiale medier
I tråd med at stadig mer flyttes på nett og strammere frilansbudsjetter hos mediehusene, ble det for et par år siden åpenbart for meg at det var viktig å ha min egen plattform. Her har jeg kontroll på både innhold og inntekter. På godt og vondt.
Bloggen vil derfor være kjernen av det jeg gjør utad i 2021. Jeg har et mål om å legge ut minst like mange innlegg som i fjor, altså et snitt på minst ett innlegg ukentlig. Spekteret av retter blir nok også bredere enn de siste årene, både i type mat og geografi! Jeg vil også fortsette å dele tips til bruk av forskjellige ingredienser.
Nyhetsbrevet vil fortsatt være det beste stedet å holde seg oppdatert med nye innlegg og andre ting jeg holder på med. Det vil fortsatt gå ut hver søndag kveld.
Instagram vil bli min viktigste plattform på sosiale medier i 2021. I løpet av kort tid vil jeg aktivere en ren norskspråklig konto i tillegg til den jeg har nå, hvor jeg skriver på engelsk. Den norskspråklige kommer til å følge bloggen og norske sesonger tettere, og være mest relevant for deg som bor i Norge. Men håper du vil følge med begge plasser!
Jeg vil også fortsatt dele daglig inspirasjon fra arkivet på Facebook.
Min engelske blogg vil også være en viktig del av 2021 for meg, men den vil ikke ha like høy prioritet som Et kjøkken i Istanbul. På den engelske bloggen vil jeg fortrinnsvis legge ut oppskrifter som er kjente for deg fra før.
Andre prosjekter
Jeg er også så smått i gang med et nytt bokprosjekt. Jeg kan ikke si så mye mer om det ennå, annet enn at konseptet er klart og jobben i gang. Jeg vet ikke når den blir ferdig eller når den kommer ut. Det avhenger blant annet av korona-utviklingen her i Tyrkia. Jeg kan likevel si med sikkerhet at den tidligst vil komme ut neste år, altså i 2022. Når jeg har mer å fortelle, kan du være sikker på at du som følger meg tettest og leser nyhetsbrevene, vil være den første til å få vite det.
Jeg krysser også fingrene for at vaksinen vil fungere og at det etterhvert vil bli mulig å reise igjen. Både så jeg får kommet meg til Norge og truffet familie, venner og bekjente – og at vi endelig får arrangert matreisen til Istanbul. Escape Travel forbereder ny tur i månedsskiftet september/oktober. Turen vil selvfølgelig kun bli gjennomført så lenge det er trygt og mulig å reise på det tidspunktet. Inntil vi har mer forutsigbarhet på hvorvidt det blir mulig å gjennomføre, vil du derfor ikke høre særlig mer om turen fra meg.
En bærekraftig virksomhet
Til sist, men ikke minst for min del, er jeg i 2021 nødt til å finne en vei fremover som gjør det jeg driver med økonomisk bærekraftig. Jeg hadde store frilansplaner for 2020, men koronaen har gjort at jeg har måttet rykke tilbake til start og tenke helt nytt.
Selv om bøkene mine har gått bra, er jeg nemlig et godt stykke unna en årsinntekt som står i stil med innsatsen jeg legger ned. Jeg er så heldig å ha kommet til Istanbul med oppsparte midler. Dermed har jeg kunnet leve med en årslønn langt under det jeg ville hatt i privat næringsliv for å kunne holde på med det jeg elsker.
Men heller ikke jeg kan leve på likes og klikk i lengden. Skal jeg fortsette med dette i flere år fremover, må jeg heve inntektsgrunnlaget mitt betraktelig. Og jeg kan neppe gå tilbake til min opprinnelige plan om frilansinntekter utenfor bloggens rammer i overskuelig fremtid.
Det er derfor ikke gitt at alt innhold jeg deler på nett fremover kommer til å forbli gratis. Jeg har ikke landet på hva jeg ønsker å gjøre ennå, men jeg vurderer hele spekteret fra nettbaserte kurs til pluss-abonnement og utvalgte kommersielle samarbeid. I tillegg håper jeg at satsingen på engelsk blogg kan gi et bedre grunnlag på sikt, ikke minst med tanke på annonseinntekter.
Fellesnevneren for det jeg legger ut, er at innholdet er unikt. Du får oppskrifter som ikke finnes andre steder. Og når jeg legger ut oppskrifter på ting du også finner hos andre, får du særdeles gjennomarbeidede oppskrifter og innlegg med tips eller triks du neppe finner samlet andre steder. Forklart på klassisk lettforståelig Vidar-vis.
Jeg håper du vil vurdere det dit hen at det er verdt noen kroner når vi kommer så langt.
Godt nytt år!
Med det, kjære leser, ønsker jeg å takke deg så mye for 2020 og ønske deg alt det gode du måtte håpe på for året som ligger foran oss. Jeg ser frem til å ta fatt på det sammen med deg!
Har du noe på hjertet, håper jeg du bruker kommentarfeltet på dette innlegget til å komme med innspill, tips eller tilbakemeldinger. Om det nå er til året vi har vært gjennom – eller planene som kommer.
Og nyt godt av de 12 mest populære oppskriftene fra 2020.
Alt godt,
Vidar
Panert kylling med sesamfrø
Pasta med kikerter og fetaost
Min barndoms vaffelrøre
3 Responses
Godt nyttår til deg og samboer. Får håpe 2021 blir bedre så vi kan reise igjen. Du til Norge og jeg til Tyrkia. Er så heldig å bo på Grønland i Oslo. Der er det flere gode butikker med godt utvalg av tyrkiske råvarer så jeg kan finne ingrediensene i oppskriftene dine. Taķk for det gamle med god inspirasjon. Hilsen fra Inger Karin.
Hei Vidar
Jeg har nå prøvd mange av dine oppskrifter fra begge bøkene og det meste har blitt bra, i hvertfall sier mine gjester og min familie det. I det siste har jeg for morro skyld lagt inn på Facebook noen av rettene jeg har lagd, det har faktisk resultert i at flere av mine venner har kjøpt bøkene dine, litt morsomt det😊Ha en god vår i Istanbul!
Mvh
Ove
Så hyggelig å høre, tusen takk! Alt godt, Vidar