#95, 2. mars 2021
Hei kjære leser,
Tenk at årets to første måneder allerede er over. I Istanbul er sola tilbake etter noen uker med kaldere vær hvor flere dager ga oss snø. Det er deilig å kjenne at dagene igjen blir litt lengre, litt varmere.
Denne uka er det altså Postkort fra Istanbul som tar plassen til det vanlige nyhetsbrevet. Et litt mer inngående blikk i livet i Istanbul, en oppsummering av bloggmåneden og «noe attåt».
Etter forrige Postkort var det særlig mange som takket for anbefalingen av den tyrkiske Netflix-serien Ethos. Den anbefales fortsatt på det varmeste!
Denne uka handler det om en stadig tilbakevendende og viktig debatt som er blusset opp i matverdenen i både Danmark og Norge. Og før det, en liten historie om vinter i Istanbul.
God lesning – og god uke! Så er nyhetsbrevet tilbake i vanlig format om en ukes tid.
Med ønsker om ei flott uke,
Vidar
Februar var måneden da vinteren kom til Istanbul. I flere dager snødde det.
Som alltid når det skjer, la jeg ut noen bilder på Instagram. Responsen var forutsigbar.
—Har dere snø i Istanbul?!
—Dette kan da vel ikke være vanlig?
—Dette må være morsomt uten vinterdekk 😁
Joda, vi har snø i Istanbul. Ikke så mye som det pleide å være, men det er helt vanlig at det snør noen dager i løpet av vinteren også her. Det kan godt legge seg også, men sjelden for mer enn et par dager.
Og joda, det blir kaos på veiene disse dagene. Som det ofte blir også i Oslo og Trondheim på årets første snødag (ok, kanskje litt mer enn det :).
Tyrkerne er dessuten mye bedre kjent med snø og vintervær enn mange er klar over. Tyrkia er nemlig ikke bare varme strender. Først og fremst er det et fjelland – og tyrkerne hardføre fjellfolk. Store deler av landet er dekt med tykk snø i flere måneder vinteren gjennom.
Vinterdekk er heller ikke et ukjent fenomen. Faktisk er det påbudt landet over fra 1. desember. Som så mye annet av lover og regler, er både etterfølgelsen og håndhevingen så som så. Men vinterdekk, det skal alle som eier bil altså ha, også her sør!
Denne gangen snødde det nok til at gatene lå hvite for noen dager. De fleste lot bilen stå.
Likevel var det lurveleven i gatene. For hva er vel mer morsomt for barn enn akkurat snø? Portforbud eller ei, her var det snøballkrig og bygging av snømenn på hvert et gatehjørne.
Jeg begynte med en gang å tenke på det usedvanlige snøfallet for fire år siden, da det snødde tett og uavbrutt i over to døgn. Det ga seg ikke før hele byen var dekket med godt over én meter snø! Med kaldt vær også i dagene som fulgte, ble det ordentlig vinter i nabolaget en hel uke til ende.
Aldri har jeg sett Istanbul vakrere enn akkurat da. Eller ungene i gata lykkeligere.
Årets vinter var av det mer kortvarige slaget. Etter et par dager var det tilbake til den uvanlig varme «vinteren» vi hadde frem til februar. Og nå, nå ligger våren i lufta.
Etter tre måneder med portforbud og svært begrensede muligheter til sosialt liv, er våren ekstra velkommen i år. Så lenge vi ikke kan møte på kafé, blir det i alle fall litt lettere å møtes ute. At dagene blir stadig lengre, er dessuten like kjærkomment her som lenger nord.
Så krysser vi fingrene like mye her som i nord for at våren er begynnelsen på en stadig mer normal hverdag, uten stadige tilbakefall.
Tyrkisk lahmacun
Kokker og spons
Med jevne mellomrom dukker den opp, debatten om kokker og sponsing. For et par uker siden utløste en dansk stjernekokks McDonaldsburger med bernaise en ny runde. For hva er det som gjør at kokker selger sin troverdighet til mat de selv neppe ville kjøpt, langt mindre anbefalt?
Dette er på ingen måte et enkelt spørsmål. Vi må alle gjøre det vi må for å tjene til livets opphold. Men det er åpenbart et problem om «det har blitt en uskreven regel å ikke uttale seg kritisk til norsk matproduksjon på grunn av en lang tradisjon med sponsoravtaler», slik Esben Holmboe Bang sier til VG/Godt.
At VG/Godt i samme sak kun fikk ulike versjoner av «ingen kommentar» fra profilene som har tjent best på slike sponsoravtaler, illustrerer problemet godt. Skal man være med på leken, får en tåle steken, var det noe som het en gang. De hadde stått seg mye bedre på å reflektere rundt sin egen rolle.
Alt dette er selvfølgelig høyaktuelt også for oss som skriver om mat på egne plattformer. Selv har jeg valgt å takke nei til ferdigmat-produsenter og andre som står langt fra det jeg ønsker å formidle. Faktisk er nåløyet såpass trangt at jeg til dags dato fremdeles ikke har ett eneste sponset innlegg på bloggen. I stedet har jeg vanlige bannerannonser, som ikke er like økonomisk attraktive, men gir meg full frihet uten bindinger.
Les mer om debatten her – og jeg har også tatt med en artikkel fra Aftenposten om hvor kokkene egentlig handler når de er ferdige med å filme Rema-reklamen.
- Hardt ut mot mesterkokkers kjede-samarbeid (Godt.no)
- Esben Holmboe Bang: – Tydelig hvor mange munnkurver matindustrien faktisk har kjøpt (Godt.no)
- Rik på smak (D2 – mulig betalingsmur)
- Hele matbransjen er gjennomsyret av spons (Kabaret)
- Hit går toppkokkene for å finne nye smaker (Aftenposten – mulig betalingsmur)
