Mot slutten av september, etter at alle andre hadde kommet hjem fra kurban bayramı, offerfesten som ble utvidet fra fire dager til en hel uke i år i kjølvannet av sommerens mislykkede kuppforsøk, satte vi oss i bilden og kjørte nedover vestsiden av Tyrkia. Det er så herlig å kunne reise steder utenfor sesong. Ikke bare er det billigere, det er også langt færre folk og frihet til å tusle rundt på egen hånd uten for mange forstyrrelser.
Skjønt i år har ikke akkurat dét vært et veldig stort problem. Tyrkias plutselige prominens i nyhetsbildet det siste året har gått hardt utover turistnæringen, en næring som etterhvert er blitt svært viktig for landet, særlig i sør men også i deler av Istanbul. Jeg har sett det i Eminönüs gater, hvor mange av de store turistattraksjonene i Istanbul ligger men det nærmest har vært gatetomt i hele sommer.
En tur nedover den tyrkiske kysten
Men turen vår gikk altså sørover fra Istanbul, langs Tyrkias vestkyst. Tyrkia har nemlig utrolig mye mer å by på enn mer eller mindre kommersielle strender ved havet.
Første stopp var Gallipoli, et utrolig vakkert landskap som var åsted for en av de viktigste kampene i 1. verdenskrig. I dag er det hjem til en rekke monumenter og gravsteder for falne soldater, både på den tyrkiske og den britiske siden. Mange av dem ble hentet fra Australia og New Zealand for å kjempe for sine koloniherrer på motsatt side av jordkloden.
Med ord som er blitt ikoniske talte Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av det moderne Tyrkia, noen år senere direkte til mødrene av utenlandske falne soldater. Han lovte at Tyrkia ville ta vare på sønnene deres som om de var Tyrkias egne sønner. De ville ikke gjøre noen forskjell på Johnnie og Mehmet.
Det løftet har tyrkerne holdt. Grav- og minnesteder for utenlandske falne er like vedlikeholdt og ærverdige som de tyrkiske. Jeg anbefaler å lese hele passasjen her, den er kort men utrolig fin – rull ned til Ataturk’s Speech about Gallipoli.
Så nært – og likevel så uendelig langt unna
Fra Gallipoli tok vi ferga over til Çanakkale, best kjent for sine tomater, og kjørte videre sørover til Assos, en liten og pittoresk landsby ved inngangen til ei bukt i Egeerhavet. Her ble kontrastene flyttet fremover til moderne tid. Fra fiskerestauranten nede ved havkanten, i solnedgang, hadde vi nydelig utsikt til ei lita øy midt i bukta: Lesbos. Mål for ufattelig mange syrere på flykt fra borgerkrig. Mennesker som kanskje aldri har sett havet før og ganske sikkert ikke kan svømme. Så nært – og likevel så uendelig langt unna.
Midt i denne naturperlen tenker jeg at all denne elendigheten likevel viser storheten Tyrkia og tyrkerne er kapabel til i sine beste øyeblikk.
Omfavnelsen av fiendens falne soldater som sine egne sønner. Å nærmest uten å blunke ta i mot flere millioner syrere på flukt fra borgerkrig.
Ikke uten problemer, selvfølgelig. Men millioner har altså unnsluppet å stå midt i skuddlinjen fordi Tyrkia lot grensene være åpne for de som trengte det mens andre, rikere land med en langt større finger med i spillet har sperret sine grenser eller gratulerer seg selv for egen godhet etter å ha tatt imot noen få tusen flyktninger.
Flere historier fra Tyrkia og Istanbul i mine nyhetsbrev
Alt dette altså på de første 12 timene av turen. Vi så og opplevde så utrolig mye mer som jeg også har lyst til å dele med dere, men det får nesten komme i senere innlegg. Ønsker du å motta flere slike historier fra mine opplevelser i Tyrkia, kan du melde deg på mine nyhetsbrev under. Du vil da motta mine Postkort fra Istanbul hver måned, pluss en ukentlig oppdatering med oppskrifter.
Oppskrift: Linsesalat
Dagens oppskrift har ikke så mye med turen å gjøre annet enn at jeg fikk ideen på en av disse timeslange strekkene med bilkjøring. (Tyrkia er et stort land.) For med alle disse gårdene på siden av veien – oliventrær, meloner, tomater – var mat aldri langt unna.
Jeg tenkte at aubergine ville passe veldig godt i en linsesalat. Men at den trenger noe friskt: masse urter, en syrlig dressing.
Litt fylde, kanskje en yoghurtdressing?
Og med litt halloumi på siden blir jo dette et helt måltid.
Salaten som har alt
Så da jeg kom hjem ble den lagd. Én gang. To ganger. Og flere ganger blir det helt sikkert utover høsten. For denne salaten har alt: Den er mettende, den er frisk, den er syrlig, den er fyldig. Også ser den utrolig lekker ut. Gjør den ikke det da?
Jeg koker alltid linsene selv og ser ingen grønn til å kjøpe de på boks om man har tilgang til tørkede. Det tar ikke lenger tid enn å koke potet og ikke er det vanskeligere heller – som med poteter er det viktig å følge med mot slutten av koketiden så de ikke blir overkokte.
Linser må gjerne ha litt tyggemotstand, særlig i en salat. Jeg bruker belugalinser, som er en veldig mørk variant som holder formen godt. Puylinser er også fine å bruke i salater. Har du bare vanlige grønne linser, funker det også bra. Bare vær ekstra påpasselig så de ikke får koke for lenge.
Røde linser er imidlertid noe helt annet. De faller fra hverandre under koking og kan ikke brukes her.
Linsesalat med aubergine kan serveres akkurat som den er uten noe annet til. Vil ha noe ekstra, passer godt brød og en enkel grønn salat utmerket ved siden av.
Oppskriften gir 2-3 porsjoner, avhengig av hvor sultne man er.
Linsesalat med aubergine
Ingredienser
- 200 g linser, helst puy eller beluga, ev. brune eller grønne
- 9 ss olivenolje
- 3 aubergine, delvis skrelt og skåret i 1,5 cm tykke skiver
- 12 halve valnøtter
- 200 g cherrytomater, skjært i 8
- 1/2 rødløk, finsnittet og skjært i 1 cm lange biter
- 50 g bladpersille, (uten tykke stilker), finhakket
- 25 g mynteblader, finsnittet
- 150 g halloumi, skjært i 1 cm skiver
- salt og pepper
Salatdressing
- 1 hvitløksfedd, most i en morter med litt salt
- 2 ss sitronsaft
- 1 ss sumak, (kan sløyfes)
- 4 ss extra virgin olivenolje
- salt og pepper
Sånn gjør jeg det
- Forvarm ovnen til 230 grader, over- og undervarme.
- Kok linsene i godt med lettsaltet vann til de er myke men fremdeles har litt tyggemotstand, 20-25 minutter. Renn av, bland inn 1 ss olivenolje og sett til side.
- Fordel aubergineskiver på stekeplater dekt med bakepapir og dynk i 5 ss olivenolje. Salt lett. Stek i ovnen til auberginene har fått farge og er myke, rundt 30-35 minutter. Sett til side på kjøkkenpapir.
- Skru ned ovnstemperaturen til 200 grader og stek valnøttene til de er lett ristede, ca. 8 minutter. Grovhakk.
- Lag salatdressing ved å mose 1 hvitløksfedd i en morter med litt salt. Visp sammen med 2 ss sitronsaft, sumak (om du bruker) og extra virgin olivenolje. Smak til med salt og pepper.
- Lag yoghurtdressing ved å vispe sammen yoghurt, 1 ss sitronsaft og tahini. Smak til med salt og pepper.
- Når linsene ikke lenger er varme, bland de sammen med aubergine, tomater, rødløk, urter og valnøtter. Vend inn salatdressingen (men ikke yoghurtdressingen).
- Når folk sitter og venter ved bordet, stek halloumiskivene i 3 ss olivenolje på medium/høy varme til de er gylne og sprø på utsiden.
- Server salaten umiddelbart med halloumi og yoghurtdressing ved siden av.
9 Responses
Kjempegod salat! Tusen takk for oppskrift 🙂
Så hyggelig å høre Emma! 🙂
Dette blir lørdagskos! Gratulerer med super blogg!
Tusen takk! Håper det smaker 🙂
Istedenfor linser og halloumi så stekte jeg store gulrotbiter med auberginene. Noen ganger må man bruke rester i kjøleskapet. Skal snart kombineres med din kylling med za atar. Gleder meg til middag om en time og håper jeg ikke har rotet til salaten. Smaker meg gjennom bok og blogg, med entusiastisk mann som prøvekanin.
Det er viktig å bruke det man har! Hørtes kjempegodt ut 🙂
Kan jeg bruke brune linser? Takk for fine oppskrifter 😊
Det går utmerket! 😊
Kjempegod salat.
En av mine favorittretter!