2016 ble ikke helt som planlagt. Verken på godt eller vondt. Men heldigvis: Aller mest på godsiden.
På denne tiden i fjor var jeg to måneder inn i et seks måneders språkkurs. I bydelen Balat hvor jeg bor snakker de færreste engelsk, så i tillegg til at jeg selv ville beherske i alle fall et minimum av tyrkisk var det faktisk en nødvendighet i hverdagen. Men med fire måneder igjen betød det også at neste steg snart stod for døren.
Det som skulle vært
Planen var å begynne arbeidet med å åpne et lite lunsjsted i et næringslivsdistrikt av Istanbul. Etter ti år i fast jobb i London vet jeg av erfaring at det aldri kan bli nok lunsjsteder. Dessuten hadde jeg et konsept jeg hadde veldig tro på, med frisk og sunn mat i et landskap dominert av kebab og köfte.
I løpet av vinteren fant jeg en partner og vi gikk i gang med arbeidet. Til sommeren hadde vi det meste klart og var klare for å begynne å lete etter egnet lokale og sette i gang.
Samtidig hadde helt andre historier fra Tyrkia begynt å dominere nyhetsbildet, også hjemme i Norge. Selv om vi aldri har følt oss utrygge er det klart man blir påvirket av sånt. Særlig kuppforsøket i juli satte en støkk i ellers robuste tyrkere. (Jeg snakket med Bergens Tidende om hvordan jeg opplevde natten her og her.) Etter flere midlertidige utsettelser bestemte vi oss for et par måneder siden for å legge bort prosjektet for en stund. Det virker dessverre ikke å være rette tiden å binde seg til byen i 3-4 år.
Ble da ganske bra likevel
Det var en beslutning som ble lettere å ta med den responsen dere ga Et kjøkken i Istanbul i 2016. Det begynte med en gulrotsalat 4. januar som sprengte alle tidligere rekorder og siden har vel bloggen egentlig ikke sett seg tilbake. Besøkstallene har steget i rykk og napp siden og i november var det rundt 6.000 unike besøkende på bloggen. En økning på 2.416% fra samme måned året før er vel ikke til å kimse av, selv om sammenlikningen er med bloggens første hele måned?
Jeg setter veldig pris på hvert eneste besøk, alle likes og delinger, kommentarer og meldinger, mailer og snapper. Det er ingenting ved bloggen som gleder meg mer enn å høre fra dere som faktisk bruker den, om det nå er med spørsmål eller dere bare vil fortelle at dere har oppdaget en ny favoritt (eller flere!) her. Jeg begynte denne bloggen mest for min egen del (selv om jeg selvfølgelig også ville nå ut til flere), men det gir meg veldig motivasjon for å fortsette å se at bloggen faktisk betyr noe for folk og at dere bruker den.
Og ingenting av dette hadde selvfølgelig vært mulig uten alle som har heiet på bloggen, skrevet om den, snakket om den i lunsjpausen og anbefalt den til venner. Jeg er dere alle evig takknemlig. Nordmenn er bortskjemt med så mange flinke og etablerte matbloggere at vi nykommere trenger alle ambassadører vi kan få for å kunne nå opp 🙂 Jeg vil også løfte nyttårsglasset for en ekstra skål til mine bloggkolleger Ina (Mat På Bordet) og Maj-Britt (Spiselandslaget). Ina løftet frem min Instagramkonto til sine følgere allerede i januar og har også vist frem flere av mine bilder til et større publikum på Instagramkontoen Matbloggsentralen, som hun drifter i tillegg til sin egen. Maj-Britt inviterte meg med på Kjøttfri mandag-stafetten hun hadde gående i vinter selv om det må ha vært åpenbart for henne at hun hadde lite eller ingenting å hente på trafikk inn mot hennes egen blogg med det. Begge deler gjorde imidlertid at mange som nå er faste lesere fant veien hit og det er jeg (og forhåpentligvis leserne!) veldig takknemlig for.
Det var ikke bare bloggere som løftet fram Et kjøkken i Istanbul i året som gikk. I vår fikk jeg besøk av ingen ringere enn Andreas Viestad og Mette Randem og i juni var det en tre-siders reportasje om meg, mitt nabolag og tyrkisk mat i Dagbladet Magasinet, i tillegg til tre av mine favorittoppskrifter fra bloggen. På tampen av året kom også lokalavisa fra hjembygda i Norge på besøk for et portrettintervju til romjulsutgaven.
På høsten var Et kjøkken i Istanbul finalist i hele to kategorier ved Mathallen/Godt.nos Årets Matblogger-kåring. Da måtte jeg selvfølgelig ta en tur til Oslo på selve kåringen, hvor jeg overraskende nok vant kategorien Årets Nisjeblogg i konkurranse med landets vegetar-, diett- og helseblogger! Veldig gøy å ta med seg videre.
Så mange planer!
Men. 2016 er om få timer historie. Og jeg er mye mer glad i å se fremover enn å se bakover. Og selv om jeg nok kunne vært mer entusiastisk for 2017 for verden sånn generelt har jeg tro på at det blir et veldig fint og spennende år både for bloggen og meg personlig.
Jeg merker en økende interesse for mat fra det jeg kaller det østre Middelhav: Tyrkia, Midt-Østen og Nord-Afrika. Og når jeg ser på hvor populært det er blitt for eksempel i London blir nok ikke denne interessen noe mindre i 2017. Dette er jo mat som passer godt også til norske smaksløker. Jeg synes det er fryktelig morsomt å holde på med Et kjøkken i Istanbul. Med lunsjstedprosjektet på is vil jeg derfor satse litt på bloggen og relaterte prosjekter de neste månedene.
Enn så lenge er bloggen økonomisk sett en ren utgiftspost for meg. Målet med den var aldri å tjene penger. Samtidig tar den mye tid – hvert eneste innlegg tar flere timer og i tillegg kommer sosiale medier og vedlikehold av nettstedet. Skal jeg satse litt på bloggen er jeg derfor nødt til å revurdere denne biten. I første omgang utforsker jeg muligheten for prosjekter på siden av bloggen heller enn reklame og sponsede innlegg. Forhåpentligvis vil ikke dere merke noe særlig til dette, men jeg håper dere forstår det om eventuelle andre prosjekter skulle føre til en og annen uke med litt færre innlegg enn vanlig.
Et kjøkken i Istanbul vil ellers fortsette med samme profil som i 2016, med fokus på enkle oppskrifter med utgangspunkt i mattradisjoner fra Tyrkia og Midt-Østen. Det vil fortsatt være en blanding av tradisjonelle retter og mer moderne kreasjoner. Jeg har gått gjennom mange av mine favorittoppskrifter i løpet av det siste året men jeg har ennå noen igjen. Og minst like viktig: Lista jeg har med oppskrifter og idéer jeg har lyst til å prøve er lenger enn noen gang. Jeg gleder meg til å dele de idéene som funker aller best med dere!
I 2017 vil jeg også dele mer fra livet i Istanbul. Dere skal få bli med meg på matmarkeder, dere skal få bli bedre kjent med nabolaget mitt og dere skal få oppleve litt mer av livet i Istanbul slik jeg ser det. Det vil også bli flere innlegg om råvarer, som denne om aubergine som dere responderte veldig på, med tips, triks og oppskrifter. Jeg vil også fortsette å anbefale kokebøker for de som vil gå dypere inn i mine største inspirasjonskilder. Og ta for all del kontakt om du har tips eller ønsker til hva jeg skal legge ut på bloggen.
Jeg har også en del idéer for nyvinninger til bloggen, men de får vi ta etterhvert. Vil du holde deg oppdatert må du gjerne bli med i mailinglisten til bloggen (se boksen under innlegget). Frem til nå har den bare sendt ut nye innlegg etterhvert som de blir lagt ut, men fra januar vil du også motta en ukentlig mail fra meg med en oppsummering av siste ukes blogginnlegg, sesongbetonte anbefalinger fra arkivet og en og annen oppdatering på hva jeg driver med, sånn ellers. Litt mer fra innsiden, med andre ord.
Og med det, kjære leser, vil jeg nok en gang takke for all støtte og at du brukte bloggen i 2016. Et riktig godt nytt år til dere alle sammen!
6 Responses
Kjekk blogg, dette! Jeg dunket borti den da jeg skulle lage en enkel humus til matklubb med gode venner, og endte opp med deilig ovnsbakte blomkål med granatepler i tillegg. Snakk om lykke! I kveld blir det reprise på blomkålsalaten. Appelsinsalaten har også blitt prøvd ut i jula. Jeg gleder meg til fortsettelsen, også fordi du skriver så levende og informativt. Lykke til i det nye året.
Tusen takk, Kristin, så hyggelig å høre! Godt nyttår til deg og.
Takk for 2016. Gleder meg til å følge deg i 2017. Godt Nyttår!
Takk det samme, Abdullah!
Jeg er så glad for at det er nordmenn som liker seg i Tyrkia , nok til å bo der nede og i tillegg blogge om den deilige matkulturen. Jeg har bodd selv i Tyrkia og maten og luktene fra bazaren er himmelsk, syns jeg. Jeg liker bloggen din kjempegodt . Matrettene du serverer oss i form av innlegg , gir meg et stort savn.
Tusen takk, Peggy, kjempehyggelig tilbakemelding å få! Det er lite som slår maten her nede, så hvis jeg greier å formidle bare en liten brøkdel av det, er jeg kjempefornøyd 🙂 Ha en fin dag videre!